«Hvorfor kritiserer dere? Dere kan jo bare slå av tv-en!» er kronargumentet til svært mange debattanter i møte med vår kritikk av enkelte tv-program.

 

Så fortsetter argumentasjonen ofte med en kritikk av oss moralistiske kristne som skal bestemme hva andre skal se på og hvordan de skal leve.

 

Ønsker vi virkelig et samfunn der hver person får seile sin egen sjø, uansett konsekvenser?

Eller ønsker vi et samfunn der vi bryr oss om hverandre, og dermed sier i fra for å verne mennesker mot å skade seg?

 

Kall meg gjerne moralist, men jeg mener samfunnet trenger en debatt om verdiformidlingen hos norske kringkastere. Når NRKs Trekant i sist sesong hadde et sterkt fokus på å bryte grenser i den seksuelle verden, ville vi i Familie & Medier tale våre medmenneskers sak. Ikke minst gjelder dette mennesker som har opplevd negative konsekvenser av grenseoverskridende sex. Når TV 2 kombinerer fyll og sex som underholdning i Big Brother, hjelper det lite om jeg slår av tv-en så lenge andre ser på og blir påvirket av disse verdiene. Og vær så snill: Ikke kom og si at kombinasjonen fyll og sex ikke er et problem i landet vårt! 

 

Om egoismen er individualismens tvillingbror, er likegyldigheten deres lillesøster. Hvorfor skal jeg bry meg om hva andre gjør? Så lenge jeg kan slå av, angår det ikke meg om de ønsker å bli preget av medievold eller trash-tv. “Er vel jeg min brors vokter?” sa Kain til Gud ved tidenes morgen, og samme ansvarsfraskrivelse møter oss igjen i dagens mediedebatt. Ordene fra Arnulf Øverland er fortsatt aktuelle, å ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.

 

Vi har et ansvar for våre medmennesker, og Familie & Medier kommer fortsatt til å si ifra når vi mener kringkastere direkte eller indirekte skader mennesker vi er glade i. Av-knappen er ikke nok når et godt land skal bygges.

 

Ukens mediekommentar er skrevet av Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier, jarle@fom.no.