Drømmen om evig ungdom slo mot meg fra forsiden av VG på lørdag: «Våre beste triks mot alderdom» ropte krigstypene, og viste til ti kjendiser som gav råd om hvordan man kunne holde seg ung og sprek. Nå var rett nok rådene inne i avisen stort sett gode, men oppslaget er bare et av mange som signaliserer at ungdomstiden er den beste tiden i livet. Deretter går det bare nedover. Og det beste du kan gjøre, er å kjempe for å fremstå som ung så lenge som mulig.

 

Er dette sant? For meg fremstår drømmen om evig ungdom som en løgn, pushet fra reklameindustrien, forsterket av avisenes forbrukerstoff og med grunnlag i en frykt for å bli akterutseilt. 

 

Er det ikke egentlig noe vakkert ved det å eldes? Som for eksempel når rynkene dukker opp som et ærlig kart over livets gleder og sorger, ikke minst alle smil som er gitt. Eller når kroppen ikke klarer ungdommens tempo, og dermed kan unne seg tid til å leve langsommere og tenke dypere. Det er en velsignelse i å kunne leve nå, og ikke i et halvveis liv i jaget etter en tid som har vært. Jeg har vært ungdom, jeg er voksen nå, og jeg skal en dag bli gammel - og det er midt i denne tilværelsen jeg vil leve og være takknemlig for de ulike livsfasenes gleder.

 

Jeg ønsker å ha en generasjon over meg som ikke umodent jager etter å fremstå som så ung som mulig, med rynkekremer, hårfarger, moteklær og livsstil som en tenåring. Vær forbilder som omdanner livserfaring til livsvisdom og formidler gode, dype og varige verdier til oss som kommer etter. Jeg ønsker å eldes med smil. Kan noen lære meg det?

 

Ukens mediekommentar er skrevet av Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier - jarle@fom.no

Styremøte i Familie & Medier