Lytt til radiokommentaren

 

Paragraf 2 sier nå at «Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv.» Det har lite for seg nå i etterkant å dvele ved om en er enig eller uenig i endringene. Men debatten blant kristne i forkant fortjener noen betraktninger. Grunnlovsendringene har skjedd uten de store overskriftene og den sterke offentlige debatten. Få møtte opp utenfor Stortinget 21.mai til demonstrasjonene som ble arrangert. Likevel har det i kristne kretser vært diskutert, skrevet under på opprop og blitt tatt i bruk ord som statskupp, avkristning og at Jesus nå blir kastet ut av Grunnloven.

 

Jeg er glad for engasjement rundt kristendommens plass i samfunnet vårt. Det er svært viktig at det kristne fellesskapet i Norge ikke glir viljeløst med de politiske og ideologiske strømningene, men våger å være en klar og tydelig stemme i den offentlige samtalen, slik også Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, etterlyste i en kommentar i VG 19.mai.

 

Samtidig skal vi være klar over at grunnlovsendringene først og fremst er et symptom på tilstanden i landet vårt, og ikke en sterk påvirker av den. I et demokratisk samfunn vil lovene preges av menneskene som bor der. Det betyr at det kristne engasjementet først og fremst må rette seg mot mennesker og arbeidet for å dele det kristne budskapet til dem. For det er Jesus som forandrer hjerter, ikke norske lover. Og når hjerter blir forandret, forandres også samfunnet vi lever i, og dermed landets lover. 

 

Den norske kirke må nå reposisjonere seg, så også den felles kristenheten i landet vårt. Vi kan ikke lenger hvile på en grunnlovsparagraf og kalle landet for «kristent» (et land kan da ikke være kristent!). Istedet må vi realitetsorientere oss og se situasjonen i dagens Norge og spørre hvordan vi kan bidra til å forme landet i fremtiden. Avkristning eller ikke, enhver generasjon må på nytt høre det kristne budskapet. Derfor må vi igjen gå til røttene for å finne kirkens oppdrag: å forkynne evangeliet for alt som Gud har skapt.

 

Grunnlovsendringen er et symptom på at kirkens institusjonelle posisjon i landet er svekket. Men jeg er usikker på om det nødvendigvis er en svekkelse for evangeliet. Det avhenger av hvordan vi som kristne forholder oss til dette. Om vi bruker vårt engasjement riktig. Om vi lever så nært til kirkens Herre at han igjen kan gi oss retningen, kraften og oppdraget: «Gå ut» og «dere skal være mine vitner».

 

Ukens mediekommentar er skrevet av Jarle Haugland, daglig leder i Familie & Medier, jarle@fom.no

Styremøte i Familie & Medier